Ta kontroll før det er for sent


Kjære du som tenker at du ikke er bra nok. Du som tenker at ikke andre liker deg og at du ikke fortjener og ha det bra. Har du noen gang tenkt ordentlig over hvorfor akkurat du ikke fortjener å ha det like bra som alle andre? Kanskje du tenker at du ikke er pen nok / snill nok / flink nok osv.. 
Jeg tror vi alle har kjent på den følelsen av å ikke være bra nok men hvis man ikke klarer å ta kontroll over det så kan det bli veldig farlig.

Det tristeste jeg ser er jenter jeg kjenner som ikke vil spise. Enten er de i ferd med å utvikle spiseforstyrrelse eller så har de et dårlig forhold til mat og kropp.

Så, til deg som vil slutte å spise. Aner du hva du utsetter kroppen din for? Hvilke farer du utsetter den for både fysisk og ikke minst psykisk. La meg først ta det fysiske. Ved sult over lang tid så tærer kroppen på de indre organene dine. Du blir kald og frossen fordi kroppen ikke har nok energi til å holde deg varm. Det tærer på skjelettet ditt som kan føre til osteporose. Osteporose betyr at skjelettet ditt blir svakt og kan brekke ganske lett. Du merker ikke særlig til det i ung alder men det kommer først når du blir eldre. Du blir krum i ryggen, skjelettet er svekket, du kan falle og brekke fler kroppsdeler. Det er ikke særlig kult og være 40 år og ha utsatt kroppen sin for dette vel?
Selv fikk jeg påvist alvorlig osteporose allerede i 2011. Skjelett forandringer er noe som veldig sakte svekkes men allerede når jeg tok nye prøver i 2012 var det blitt enda verre. Jeg kan egentlig ikke tenke meg hvor dårlige disse prøvene er nå som jeg ikke har testet meg på to år.
Ved å sulte kroppen så utsetter du også de organene som gjør at du kan få barn i senere anledning. Det er vel det jeg syns er verst med det jeg har utsatt meg for. Jeg ser for meg en framtid med en mann som jeg gjerne har lyst til å ha barn sammen med. Sannsynligvis så kan jeg ikke få egne barn. Det er trist og forferdelig. Selvfølgelig kan jeg jo adoptere men det blir allikevel ikke helt det samme. Jeg har ikke hatt egen menstrasjon siden jeg var 13 år. Hele veien har jeg gått på p-piller som har gjort at jeg har hatt kunstig menstrasjon. Det er ikke greit, er det vel?

Så over til det psykiske. Når kroppen ikke får den næringen den trenger så klarer ikke hodet å tenke rasjonelt. Du havner inn i dystre mørke tanker. Du blir både deprimert og lei å orker ingen ting. Du føler deg enda verre fordi du ikke har de kreftene du trenger til å være den du har lyst til å være. Du har ikke konsentrasjon til å følge med i samtaler eller gjøre skolearbeid. De som kommer inn i en alvorlig spiseforstyrrelse klarer ikke se seg selv uten i fra. De klarer ikke å se selv at de har et problem, er undervektige eller at de trenger hjelp. De lever liksom i en egen boble som ingen får lov til å nærme seg.

Mange tenker at kanskje jeg bare blir tynn ved å sulte seg så blir alt bedre. Jeg lover at ingen verdens ting blir bedre. Så vær så snill, spis riktig, spis mat og unn deg selv å ha det bra i en frisk å sunn kropp. Ta tak i problemet eller oppsøk hjelp før det blir for sent. Plutselig så kan det stå mellom liv og død og det kan i verstefall ende med død. Det er alvorlig.




Virker dette luksuriøst? Virker det som om jeg er lykkelig?

En litt ærlig dum nyhet


Jeg vil være ærlig med dere, fordi dere fortjener å høre sannheten. Alt går ikke så rosen rødt som jeg har prøvd å formidle her på bloggen at det gjør.

Det er ikke så lett med sondeernæring på skolen. Her i Gunnigata får jeg mye oppfølging rundt måltidene. De setter på pumpa for meg. overtaler meg til å klare å ta i mot maten når jeg egentlig ikke vil, de skrur på pumpa når jeg skrur den av og de følger meg opp i to timer ved hvert måltid. Når jeg begynte på skolen var planen at lærerene skulle bli opplært i pumpa og hjelpe meg med det. Det har de også gjort og de hjelper meg med å sette på pumpa. Problemet er at jeg ikke får noe oppfølging verken mens pumpa går eller etter. Jeg har prøvd nå over en uke med dette men det har ikke gått særlig bra. Jeg har ikke klart å få i meg noe som helst på skolen som igjen fører til at jeg blir veldig sliten, deprimert og har ikke lenger krefter til å kjempe i mot spiseforstyrrelsen. Dette er det som har skjedd nå. Kroppen min ligger så vidt og balanserer på grensa til at jeg klarer å fungere. Hvis jeg ikke får i meg et måltid blir jeg drastisk mye dårligere og hvis det går fler måltider hver eneste dag så får jeg tilbakefall.

Jeg har så lyst til å klare å få i meg den næringen jeg trenger på skolen selv, uten oppfølging. Det blir for vanskelig. Anoreksien er fortsatt veldig sterk. Helgen har vært helt forferdelig. Jeg har vært i dårlig humør og jeg har vært dårlig til å ta i mot hjelp. Måltidene har vært ekstra vanskelig og mange måltider har også gått vekk i helgen.

Jeg hadde en lang prat med både primæren min og sjefen når jeg kom hjem fra skolen i dag. Både jeg og de skjønner at jeg ikke kommer til å holde ut særlig lenge hvis det fortsetter som nå så noe må skje ganske raskt. Den eneste løsningen vi kom fram til var at personalet blir nødt til å være med meg på skolen å hjelpe meg med måltider der. Det føles som et skikkelig nederlag. Jeg som skulle klare dette så fint! Ingen fungerer uten næring, spesielt ikke når kroppen er så skjør, så jeg skjønner at kanskje det er det som må til for en kort periode.

Det blir nok veldig rart for både meg og medelever i klassen at jeg må ha med meg en voksen på skolen men jeg håper at de forstår det og at de ikke trekker seg unna meg.

Dette skal gå fint, Cathrine! Det ordner seg...

 





 



Whats make me happy?


Akkurat nå har jeg det ganske vanskelig, ting føles tungt, maten føles som gift og jeg er ensom fordi mamma og pappa har dratt på ferie uten meg. Derfor tenkte jeg at jeg kunne prøve å distrahere meg selv fra de vonde tankene og heller skrive om det som gjør meg glad!

♥ Når jeg mestrer skolen blir jeg glad
♥ Når jeg har overskudd blir jeg ekstremt glad, nesten over glad.
♥ Når jeg er på ODD kamp med pappa har jeg det veldig bra
♥ Når ODD scorer blir jeg enda mer glad.
♥ Når jeg kommer hjem og Nikita er glad for å se meg blir jeg glad
♥ Når jeg våkner og ser at en av de i "gruppa mi" er på jobb og kommer inn blir jeg glad.
♥ Når jeg får meldinger av folk som støtter meg og har troa på meg blir jeg glad
♥ Når jeg er ferdig med et strikkeprosjekt blir jeg GLAD fordi det er alltid gøy og begynne på nye prosjekter.
♥ Når jeg har vært å kjøpt nytt garn og er så gira på å begynne på noe nytt blir jeg glad
♥ Når jeg føler at jeg betyr noe for noen blir jeg glad
♥ Når jeg føler jeg får til å skrive noe som blir bra blir jeg glad
♥ Når mennesker smiler til meg blir jeg glad.
♥ Når jeg klarer å ta kontroll over spiseforstyrrelsen blir jeg glad.
♥ Når jeg klarer å få i meg nok næring blir jeg automatisk glad, selv om det føles vondt når jeg står i det.
♥ Når jeg føler meg fin blir jeg glad
♥ Mamma, pappa og broren min gjør meg glad.
♥ Vennene mine gjør meg glad.
♥ Når jeg hører en sang jeg liker blir jeg glad
♥ Når jeg får kommentarer på bloggen blir jeg glad.

Denne listen kunne sikkert blitt tusen meter lang, men dette var det jeg klarte å skrive nå.
Så fortell meg, hva gjør DEG glad?









Spørr i vei?


Siden jeg ikke har hatt det på bloggen før og det har skjedd mye i livet mitt i det siste tenkte jeg at det kanskje var på tide å ta en spørsmålsrunde. Spør i vei om det du lurer på så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan.



Nydelige vesner


Hvem kan vel motstå disse?

http://www.finn.no/finn/torget/annonse?finnkode=51035925&searchclickthrough=true&searchQuery=lhasa+apso 

Trykk på linken for å komme til finn annonse hvis DU kunne tenkt deg et nytt familiemedlem.

Mer og leve for


Jeg var så spent, så usikker og så fryktelig redd. Jeg kjente ingen som jeg skulle begynne i klasse med, og jeg kjente nesten ingen som jeg skulle gå på skole med, kun bekjente. Natt til første skoledag var fryktelig. Jeg hadde ikke lyst til å dra. Jeg hadde lyst til å skade meg hardt slik at jeg hadde en grunn til å ikke møte opp på skolen. Heldigvis klarte jeg å tilkalle nattevakten før det skjedde og vi lå å pratet litt. Hun fortalte meg at det kom til å gå bra, at jeg kom til å klare det. Jeg prøvde å tro på det og vi satt en liten stund å pratet før sovemedisinene virket og jeg sovnet trygt.

Når jeg våknet føltes alt lettere. Jeg stod opp og stelte meg før jeg skulle gjøre noen ærender. Rett før jeg dro på skolen hadde jeg avtalt med primærkontakten min at jeg skulle prøve å drikke en smoothie til lunsj sånn at jeg rakk oppmøte på skolen klokka 12. Blåbær smoothie. Det jeg ikke hadde tenkt over er at magen min tåler svært dårlig all næring bortsett fra sondemat. Jeg hadde så utrolig vondt i magen. Luftsmerter og .. ja.. tror ikke jeg trenger å skrive det engang. Kan si det passet seg veldig dårlig. Hvert tiende minutt måtte jeg gå på toalettet fordi jeg trodde jeg hadde bæsjet på meg. Det var altså helt jævlig. Heldigvis varte ikke skoledagen mer en to timer og pappa hentet meg slik at jeg kunne gjøre det man må når jeg kom hjem. Ok, nok om det. Det jeg egentlig skulle skrive om var klassen min.

Jeg er så stolt. Så sinnsykt stolt over hvor fantastisk bra klassen min er. Jeg har ikke ord som kan beskrive hvor heldig jeg føler meg som har kommet i klasse med en så fantastisk gjeng med de beste lærerene du kan tenke deg. 2 skoledag pratet jeg litt med lærerne og vi kom fram til at det var lurt at jeg fortalte klassen min hva jeg slet med. Det er tross alt ganske synlig der jeg går med en slange i nesen. Jeg ville ikke at folk skulle dikte opp sine egne historier om hva jeg slet med og hva jeg ikke slet med. Jeg fortalte det som det var uten og gå for dypt, og klassen tok det så utrolig bra. Alle tok det veldig bra og  var veldig støttende. Alle er veldig opptatt av alle alle skal ha det bra så har allerede blitt en veldig sammensveiset gjeng. Alle er velkomne og alle prater med alle. For første gang på lenge så gleder jeg meg til å dra på skolen.

Kroppen er jo fysisk ikke på sitt beste enda så jeg blir veldig fort sliten. Jeg prøver å gi alt av meg selv når jeg er på skolen og når jeg kommer hjem er jeg sinsykt sliten. Jeg føler meg helt død, men alikevell så er det en godsliten følelse. Det føles bra fordi jeg vet at jeg har brukt kreftene mine på noe positivt for både meg selv og andre(håper jeg). I dag hadde vi aktivitetsdag på skolen. Jeg skaffet trommer som vi gikk å masjerte etter samtidig som vi hadde laget et heiarop. Jeg tror vi samlet inn ganske mange poeng! Her er et lite bildedryss

 









Jeg tror tiden er inne


Helt fra starten av da jeg ble syk har jeg vært i behandling hos familieklinikken ved Skien sykehus. Der har jeg hatt et team med en psykolog, en familie-terapaut og en kostveileder. La oss kalle dem for "Heiagjengen" Jeg var svært lite samarbeidsvillig når jeg møtte dem i starten. Jeg var veldig ung og alt for syk til å forstå at jeg trengte hjelp. "Heiagjengen" har virkelig stått på og stilt opp for meg. De har fulgt meg i de dårligste periodene, de hjulpet meg med å huske på de gode tingene i livet når alt er svart, og de har sist men ikke minst reddet livet mitt. Når jeg har vært så syk at jeg ikke har klart å ta de riktige valgene har de tatt dem for meg. Jeg har hatet dem som mest, jeg har hylt og ropt av frustrasjon, jeg har tenkt mye stygt om dem(hysj) jeg har løpt ut fra samtaler, jeg har oversett dere fullstendig og jeg har i perioder nektet å prate med dere. Allikevell så har de stått på for meg, hjulpet meg, støttet meg og jeg må ærlig innrømme at jeg det siste året er blitt ganske glad i dem.

På disse årene så har jeg også blitt eldre og mer moden. Jeg har innsett at jeg er alvorlig syk og at jeg trenger hjelp. Jeg har innsett at ingen kan gjøre meg frisk uten at jeg vil. Det er jeg som må kjempe kampen, de kan kun stå ved siden av meg å støtte meg opp når jeg er på vei til å falle. Noen ganger faller jeg så hardt at ingen har klart å ta meg i mot. Da har jeg blitt så hardt skadet at jeg har trengt medisinsk hjelp. Dere har passet på at jeg har fått god behandling. De har presset på helsesystemet helt ekstremt for at jeg skal bli tatt på alvor. De har sendt henvisninger rundt om i landet og fått meg innlagt fordi de har hatt troen på at jeg kan bli bedre.
Det har ikke hjulpet, det har ikke gjort meg friskere men det har holdt meg i livet. De har gjort at jeg har klart å eksistere og av og til kanskje levd litt?

Nå føler jeg at jeg er kommet på et nytt stadie i livet mitt. Jeg vil ikke lenger bare eksistere. Jeg vil LEVE.
Jeg vil prøve noe nytt og jeg føler meg klar til å ta et steg videre. Derfor har "Heiagjengen" sendt ny henvisning til nye behandlere som skal prøve å hjelpe meg med å ta det steget. Jeg syns det er drit skummelt. Det var skummelt når "Heiagjengen" i dag spurte "Er du sikker på at du vil dette,Cathrine?". Nei jeg er slettes ikke sikker, men jeg føler at nå er tiden inne og jeg må ta et valg. Enten må jeg fortsette i samme behandling som jeg går i nå som ikke har hjulpet meg til å bli friskere, eller ta en sjanse og håpe på at jeg kan bli frisk(ere)
Jeg valgte det siste og det tror jeg mange er glad for.

Tusen takk til "Heiagjengen" som alltid har hatt troen på meg og som aldri har gitt meg opp. Jeg tror det blir trist og si farvel men jeg gleder meg til jeg kan møte dere på gata som en mye friskere jente.




(Skien ungdompsykiatrisk 2012)


(Skien voksenpsykiatrisk 2013)


(Skien akuttmottak 2013)


(Capio anoreksisenter i fredrikstad 2013) eneste bilde jeg hadde.




(RASP 2013)


(Sykehusleilighet 2013/2014



(Skien sykehus medisinsk Mai 2014)

 


Cathrine flyttet inn i egen leilighet i et bofellesskap 2014!





 

 



Den lille Tulipanen som ville bli som alle andre


Det var engang en vakker og nydelig Tulipan som stod i kanten av en hage helt alene. Tulipanen var så frisk og utsprunget, men så fryktelig ensom. På andre siden av hagen stod det er gruppe med Orkideer. Orkideene var så utrolig vakre. Tulipanen hadde lyst til å bli slik som dem. "Hvordan klarer dere bli så vakre?" ropte Tulipanen bort til andre siden av hagen. "Vi drikker bare fire desiliter med vann hver dag" svarte alle Orkideene i kor. Dermed bestemte Tulipanen seg for å kun drikke fire desiliter vann om dagen. Tulipanen gledet seg til å bli like vakker som Orkideene. For hver dag som gikk ble tulipanen slappere og slappere. Etter syv dager falt det første av de fire bladene tulipanen hadde av. Nå begynte Tulipanen å gi opp.

Ved siden av et stort tre midt i hagen stod det en hel haug av fantastiske Aloe Vera planter. "Hva gjør dere for å bli så fantastiske?" spurte Tulipanen. "Vi drikker kun  to desiliter vann om dagen" svarte Aloe Vera plantene. Dermed bestemte Tulipanen seg for å kun drikke 2 desiliter med vann om dagen. For hver dag som gikk ble Tulipanen tristere og tristere. Etter syv dager falt det andre av de fire bladene tulipanen hadde av. Nå begynte Tulipanen og gi opp.

I kjøkkenvinduet stod det en nydelig kunstrose. "Hvordan blir du så nydelig?" spurte Tulipanen. "Jeg drikker ikke vann." svarte kunstrosa. Dermed bestemte Tulipanen seg for å ikke drikke mer vann. For hver dag som gikk ble tulipanen blekere og blekere. Etter syv dager falt det tredje av de fire bladene av. Tulipanen var slappere, tristere og blekere enn noen gang. Han var i ferd med å visne.

Den aller siste blomsten Tulipanen kunne se var en Flittiglise som stod i en urne i hagen. Det var den vakreste, mest fantastiske og nydeligste blomsten Tulipanen noen gang hadde sett. Tulipanen var så sliten og lei, men bestemte seg for å gi dette en siste sjanse. "Hva gjør du for å bli så vakker, fantastisk og nydelig? hviske Tulipanen med de aller siste kreftene han hadde. "Jeg drikker masse rent vann hver eneste dag helt til jeg ikke er tørst lenger" svarte Flittiglise muntert. Tulipanen var usikker på om han turte å følge rådet, men han ville jo ikke dø så han tok den sjansen. For hver dag som gikk tok Tulipanen til seg mer og mer vann helt til han ikke var tørst lenger. Han begynte å føle seg friskere. Etter syv dager var det ene bladet kommet tilbake og etter en liten stund var tulipanen sprekere, gladere og hadde sterkere farger enn noen gang. Tulipanen har lært at han er fin og unik akkurat som han er og at alle blomster har ulikebehov. Snipp, snapp, snute så var det eventyret ute.





En liten oppsummering av de siste månedene


Mye har skjedd siden jeg flyttet inn i egen leilighet i Gunnigata bofellesskap. Jeg har vært fryktelig dårlig, både psykisk og fysisk. Vekta raste nedover, jeg ble kjempe deprimert og døden pustet meg i nakken. Jeg forbredet meg på å dø. Jeg så ingen annen ut vei, jeg trodde jeg hadde tapt kampen. Frem til jeg ble bedre kjent med personalet som jobber i bofellesskapet der jeg bor. Jeg begynte å åpne meg mer og jeg har hatt utrolig mange lange, fine og tunge samtaler med de. Verken kroppen eller hodet fungerer uten mat, så når jeg klarte og samarbeide med personalet og sluttet å nekte sondemat så ble livet lysere. Jeg fikk mer og mer energi for hver dag, et par ganger i uken orket jeg å ha hunden min Nikita hos meg. Det var et stort skritt for meg å bare kunne klare å SITTE i soffaen uten og ligge helt utslitt. Etter noen uker og måneder turte også personalet og gå korte turer med meg uten å være redd for at jeg skulle kollapse. Det var så deilig å lukte frisk luft og å kjenne solen som varmet på kroppen. 

Nikita begynte å bo nesten permanent hos meg å jeg tok et valg som absolutt ingen var enige i. Ikke mamma, ikke pappa og ikke personalet i Gunnigata. Jeg valgte å parre Nikita med verdens søteste og roligste Shiz tzu. Jeg innstilte meg på at dette skulle jeg klare, koste hva det koste vil. Dette var noe jeg har hatt lyst til å gjøre helt siden jeg kjøpte Nikita, og nå når jeg endelig bor alene og ingen kan nekte meg så gjorde jeg det. Fire uker etter parringen dro vi til dyrlegen for å få vite om hun var gravid og svaret var........ JA! Jeg var så glad! Mamma og pappa ble faktisk også ganske glade og har bestemt seg for at de skal ha en av valpene. Etter seks uker var jeg hos dyrlegen igjen og tok røntgen og der så vi fem fine og sannsynligvis veldig friske valper. Mamma og pappa har lovet meg at de skal hjelpe meg alt jeg kan, men jeg vil selvfølgelig mest mulig ha ansvaret for dem selv. Jeg skal nemlig bevise at dette klarer jeg. 

På torsdag var første skoledag. Jeg gruet meg, sov nesten ikke natten før, hadde ekstrem selvskadingstrang og lå å pratet med nattevakten. Jeg sa at jeg trodde ikke jeg kom til å dra på skolen i morgen. Jeg turte ikke. Når jeg ble vekt klokken 8 føles alt bedre. Jeg stod opp, så meg i speilet og sa "Dette skal du klare Cathrine! Dette er starten på noe veldig bra, og hvis du bare er deg selv kommer alt til å gå kjempe fint!" Jeg dro på skolen som planlagt klokken 12. Jeg kjente ingen ordentlig som kom i klassen min, men allikevel følte jeg det gikk kjempe bra! Kroppen min er fortsatt veldig skjør og sliten så med engang jeg kom hjem fra skolen sovnet jeg. Jeg sovnet med et smil om munnen fordi jeg hadde klart det. Jeg har fullført første skoledag. 

Så her var en kort oppsummering av hva som har skjedd den siste tiden. Jeg har det bra, og håper at fremtiden vil bli enda bedre. 

 

Mitt møte med en av helsevesenets engler.


Noen sier at engler ikke finnes, men det er ikke sant for de finnes. I forrige uke når jeg var på min ukentlige legetime så møtte jeg nemlig en sykepleier som kan kalles for en engel. Jeg var innom labratoriet før legetimen fordi jeg hadde hatt en selvskadingssprekk og hadde noen sting jeg måtte ta ut. Jeg var nervøs fordi jeg syns det var skamfult at noen var nødt til å "reparere" på noe jeg har selvpåført. Damen som skulle fjerne stingene mine tok meg i hånden, kikket omsorgsfult på meg og sa "Uff, det er så vondt og se at en så flott jente som du har det så vondt! Du har jo ikke pleid å være her for å fjerne sting du" sa hun og strøyk meg på kinnet. Vi hadde en utrolig fin samtale mens hun fjernet stingene. Hun tok så godt vare på meg. Når jeg skulle til å ta på meg jakken igjen sa jeg til hun "Når jeg blir frisk så skal jeg også bli sykepleier, og jeg vil møte folk på samme måte som du har møtt meg nå i dag" Hun ble så rørt at hun begynte og gråte, og ga meg en av de beste klemmene jeg noen gang har fått. Jeg virkelig smilte når jeg gikk ut av labratoriet. Jeg var skikkelig glad før jeg satt meg i bilen og tårene brått kom over meg. Jeg gråt. Jeg gråt masse, men det var ikke fordi jeg var lei meg. Jeg gråt fordi jeg var så glad for at damen hadde vært så god mot meg.

I dag hadde jeg en ny legetime. Jeg er så sliten, tom og utmattet. På vei ut fra legen kjenner jeg noen som tar tak i jakken min. Det var den gode damen jeg hadde møtt forrige uke. Hun ga meg en stor god klem og sa at hun har troen på meg og at jeg måtte fortsette å kjempe. Jeg ble så glad. Tomheten føltes plutselig ikke helt tom lenger. Jeg følte meg glad og lettet. Jeg vil virkelig vise hun hvor sterk jeg kan være. Hun har rett, jeg skal klare det, jeg vil bli frisk. Jeg skal bevise for både hun og hele verden at det er mulig å bli frisk selv hvor syk og langt nede man er.

Jeg håper bare jeg en dag får krefter nok til å kjempe. Jeg lover å prøve.

Til lesere, venner, familie men aller mest behandlerene.


Hva skal jeg skrive, hvor skal jeg begynne? Jeg er nede i et stort dypt hull igjen og jeg klarer ikke komme meg opp. Innerst inne hyler og skriker jeg om hjelp, men klarer ikke si noen ting. Alle hjelpeapparater og hjelpemidler går rundt i ring og vil hjelpe meg. De prøver febrilsk og få meg opp av det sorte hullet, men jeg er allerede for langt nede. Det føles ut som om at det ikke lenger er noe håp. Jeg går i troen om at hvert eneste åndedrag er mitt siste.

Nei, Cathrine. Slutt. Det er ikke sant når jeg sier at jeg vil dø. Det er så langt i fra sant som det går ann. Jeg sier det kun fordi det er det letteste å svare. Innerst inne ønsker jeg å leve. Jeg ønsker og bli frisk, bli sykepleier og oppfylle alle de andre drømmene mine. Jeg vil bli frisk. Alikevell spør jeg meg selv hver eneste dag hvorfor gjør jeg som jeg gjør? Hva driver jeg egentlig med når jeg vanner ut sondematen, jukser med pumpa, drar ut på lange joggeturer eller dropper medisinene mine. Hva i helvette, Cathrine!. Jeg klarer ikke stoppe, jeg klarer ikke kontrollere meg. Anoreksien har all makt.

Jeg tør ikke si det, jeg klarer ikke utrykke det. Det er så skamfult, men alikevell så er jeg nødt til å skrive det i håp om at noen av behandlerene mine vil lese det. Det hjelper ikke å gi Cathrine(anoreksien) all kontroll. Det er dømt til å gå feil. Men det finnes en mellomting mellom fullstendig frivillighet og tvang. Det er noe som kalles frivillig tvang. Jeg trenger rett og slett at noen tar kontrollen for meg. Jeg(og ikke anoreksien) vil gi den kontrollen som jeg ikke klarer og ta til noen som kan hjelpe meg. Er det innefor å skrive (ok jeg spør ikke anoreksien, så jeg skriver det alikevell) at jeg blir glad når personalet finner ut at jeg har vannet ut sondematen, og bytter den ut med vanlig. Jeg blir direkte lei meg når de sier at "Vi ser at du har vannet ut sondematen Cathrine, men dette er ditt valg så du velger". Men det er ikke bare bare å gi den viktige kontrollen min til hvem som helst. Jeg må også være sikker på at de vil klare å hjelpe meg. Jeg klarer ikke å gi kontrollen til noen som kommer inn, setter på sondepumpa og begynner å lese avisen. Jepp, jeg er faktisk så oppmerksomhetssyk at jeg trenger hjelp med å ikke la anoreksien kontrollere meg. Noen ganger blir det vanskelig og godta at pumpa suser og går. Da trenger jeg noen som sier "Legg samvittigheten over på meg, det er jeg som tar dette valget, ikke du", eller noen som holder meg i hånda og sier at det skal gå fint, vi skal klare det sammen. Dette er ikke tvang, men hjelp. Det er stor forskjell.

Nå har jeg skrevet så ufattelig mye ulovlig(ifølge anoreksien) og har egentlig lyst til å lagre alt dette i utkast, men i håp om at det kanskje vil hjelpe så gir jeg anoreksien et hardt spark i baken og publiserer. Fordi jeg kan, fordi jeg vil, og fordi jeg skal bli frisk.

 






Et lite vink


Hei! Jeg tenkte jeg bare skulle gi en liten lyd i fra meg for å fortelle litt om hvor jeg er i verden akkurat nå. For 2 uker siden flyttet jeg inn i bofellesskapet "Gunnigata" på Herøya. Her har jeg min helt egen leilighet som jeg styrer og ordner i selv. Det er 6 leiligheter i bofelleskapet hvorav den ene av dem bor det personal. Jeg trives allerede veldig godt her og jeg har blitt kjent med mange nydelige mennesker som jobber her. Det er et veldig godt miljø og jeg føler meg allerede ganske hjemme her. Formen min er ikke helt på topp, jeg sliter ekstremt mye med og få i meg mat og vekta har stupt nedover de siste ukene. Hver eneste dag, hver eneste natt, hvert eneste måltid, hver eneste bevegelse jeg gjør er blitt et stort ork fordi jeg er så tappet for energi. Men det har vært en stor overgang for meg å flytte fra sykehuset i Skien og inn i egen leilighet så da går dessverre også utover næringa. Jeg har fortsatt sonden, og akkurat nå er det kun igjennom den jeg får næring. Jeg får såpass lite næring i meg om dagen at jeg håper at jeg vil klare å trappe det opp etter hvert og deretter gå over på vanlig mat igjen.

Det er ikke så mye mer jeg føler for å skrive akkurat nå, men nå vet dere hvertfall hvor jeg er og at jeg lever.



12 år og plutselig 17.


Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal formulere det jeg føler og tenker nå, men alikevell så prøver jeg fordi jeg trenger å få det ut.

I 5 år nå har jeg levd utenfor den normale verdenen. Jeg har blitt revet inn i anoreksiens verden, hvor alt består av mat, vekt, trening og kontroll. De eneste som har fått mulighet til å plass i hverdagen min er sykepleiere. Noen sykepleiere var ikke bare sykepleiere for meg, de var også mine bestevenner. Jeg har møtt så utrolig mange fantastiske sykepleiere. Mange har fått en plass i hjerte mitt for alltid. Jeg skulle ønske jeg kunne beholdt dere hele livet, og ikke bare når jeg er syk. Dere tok så godt vare på meg, dere var de vennene jeg ikke hadde. Jeg kunne gjøre alt med sykepleiere, vi dro på bilturer, shopping, gåturer, arangementer. Vi gjorde alt jeg heller skulle gjort med vennene mine utenfor sykehus. De vennene jeg hadde før jeg ble syk ble sakte men sikkert revet bort fra meg. Livet mitt stoppet opp, mens livet deres har gått videre.. uten meg. Det er vanskelig å bli frisk, for når jeg blir frisk så får jeg kanskje aldri møte de fantastiske sykepleierene jeg har blitt kjent med. Men jeg må ta et valg, og det er å starte på nytt å skape nye relasjoner til jenvaldrende venner som jeg heldigvis skal få lov til å beholde hele livet. De trenger ikke gå fra meg selv om jeg er frisk eller syk.

Problemet er at jeg kan ikke begynne fra der jeg stoppet. Jeg kan ikke begynne livet som 12 år igjen. Jeg er nødt til å starte opp som Cathrine på 17 år. Det er ikke så lett, for det er stor forskjell på 12 og 17 år. Jeg prøver å ikke tenke så mye på alder, og heller bare være meg selv. Jeg vil bli godtatt for den jeg er og jeg må slutte å ønske at jeg var alle andre.

Nå som jeg prøver å komme tilbake til livet er den største jobben å ta opp vennskaper igjen og bygge nye relasjoner. Jeg kan ikke forvente at nå som jeg er klar for det skal alle vennene bare hive seg rundt og ta meg inn i livet sitt igjen. Jeg må jobbe for det, og jeg må gjøre meg fortjent til det. Men nå har jeg jobbet så hardt med å få tilbake vennene mine i snart 2 måneder, skal ikke snart jeg få litt igjen for det? Det føles håpløst når det bare går den ene veien, at det kun er jeg som spør om å finne på noe og at det kun er jeg som holder kontakten. Jeg har hatt noen hjelpere på veien som har hjulpet meg framover. Silje Helene(en veninne) foreksempel, har tatt meg med på klassefester hvor jeg ikke kjente noen. Det er drit skummelt men alikevell har det vært fint for meg fordi det har gjort det lettere for meg å bli kjent med nye mennesker. Det er ikke så lett og hele tiden skulle invitere seg selv til fester (selv om det kanskje er det som må til i første omgang)

Jeg vet ikke helt hvor eller hva jeg vil med dette, men jeg vet at de fleste vennene mine leser dette og jeg håper at hvis dere virkelig er mine venner så kunne dere kanskje hjulpet meg litt i gang? Jeg føler meg skikkelig taper som skriver dette, og det føles ikke greit i det hele tatt, men jeg tror at jeg må be om det.. for å komme meg videre liksom. For akkurat nå står alt veldig stille og jeg kommer meg ikke lenger framover.. alene.

Hadde satt pris på om dere likte og delte innlegget mitt.

Fra døden til livet


Jeg har ikke skrevet et eneste ord siden 12. oktober, når jeg var på RASP. Det er mye som har skjedd, jeg har vært lengre nede og nærmere døden en noen gang, samtidig som jeg har vært lengre opp og nærmere livet enn hva jeg noen gang har vært før. Jeg ble skrevet ut fra RASP og tvangsoverført til Skien i slutten av Desember. Jeg trodde livet mitt aldri kunne bli bra igjen, jeg prøvde og gjøre slutt på livet fler ganger, men endte hver gang opp på medisinsk observasjonspost. Jeg følte meg klar til å gjøre slutt på livet, alt var tilrettelagt, avskjedsbrev var skrevet og mine viktigste smykker lå klart til å bli overlatt til mine kjæreste. Tvangsinnlagt på akutten i Skien, uten noe som helst mat på over en uke. Jeg følte meg så alene. Ingen var der, ikke mamma, ikke pappa, ikke familie, ikke venner. Jeg stod lå i senga på lukket avdeling helt alene. 

Jeg tenkte på alle samtalene jeg hadde hatt på RASP med primærkontakt M. Vi snakket mye om døden, og om livet som ventet meg der ute. Jeg prøvde å si alle ordene hun fortalte til meg om å om igjen. Det er jeg som må velge livet, livet kan ikke velge meg. Jeg stablet meg forsiktig opp på bena og prøvde å gå forsiktig ut i livet igjen. Jeg kom meg ikke så langt fordi jeg hadde ingen næring i kroppen. Jeg tok et STORT skritt frem ved å godta at de la ned en sonde, som jeg skulle få nok energi av til å hvertfall feire jul. Det gikk overaskende bra og jeg ble i mye bedre form. Jeg avtalte med legene at dette var noe jeg skulle fortsette med og vi ble enige om at jeg skulle øke sondematen sakte men sikkert samtidig som jeg skulle øve meg på og spise ett  og ett måltid i tyggeform. Dette funket, jeg følte meg bra og jeg raste ikke opp i vekt som jeg var så redd for at jeg skulle. Eneste forskjellen var at jeg hadde mye mer energi og klarte å igjen se lysere på livet. 

Jeg har jobbet med meg selv 110% og jeg begynner å se fremgang. Selv hvor vanskelig det er å godta at jeg enten spiser eller får mat gjennom sonde så klarer jeg det. Jeg fullfører, og ikke nok med det så har jeg vært mer sosial nå i 2014 enn hva jeg har vært til sammen de 4 siste årene. Livet ser faktisk ganske greit ut, jeg tror kanskje at jeg kan klare å bli frisk hvis jeg fortsetter sånn som nå. 

 




Det er viktigere å skrive om fremgang, enn motgang.


Jeg har blogget på veldig mange andre blogger før jeg begynte på denne, men når jeg lagde denne så lovte jeg meg selv en ting, Den skal handle mer om fremgang, enn om motgang. For de som har lest bloggene mine tidligere har sikkert lagt merke til at på denne bloggen så er jeg mer positiv enn hva jeg har vært tidligere. Noen vil kanskje tenke at det er fordi det går bedre med meg og at ting begynner å ordne seg. Skal jeg være helt ærlig går ikke ting så mye bedre, jeg har det ikke noe bedre enn for 1 år siden når jeg nesten kun skrev om hvor fælt jeg hadde det.  Forskjellen er at jeg føler at jeg får mer ut av å skrive om de positive tankene mine. Jeg er veldig ofte trist og tenker mye på at andre hadde hatt det bedre uten meg. Det er når disse tankene kommer jeg syns det er fint å ha en blogg å lese på, slik at jeg minner på meg selv om det positive som er med livet. At muligheten for å bli frisk faktisk er der. At når (og ikke hvis) jeg blir frisk så kan jeg gjøre så mye fint, for både meg selv og andre.

Jeg prøver å overbevise meg selv om at livet faktisk er greit. Det er viktigere å ta vare på de gode øyeblikkene, enn de vonde.. 

Jeg kan få et fint liv, jeg kan leve livet, jeg kan skape en familie, jeg kan være noe positivt for andre, jeg kan være til hjelp
Jeg må bare hjelpe meg selv først.

Planene for helgen


Nå er det helg og enda en uke er overstått. Jeg tror helgene fremover kommer til å bli de største utfordringene. De har egentlig en rutine her på Rasp at etter de to første helgene etter innskrivelse skal alle hjem på permisjon. Dette er min tredje helg, men jeg klarer ikke å dra på permisjon enda. Maten er et helvete, og tanken på å reise hjem til alt det vonde som var orker jeg ikke. Jeg trenger en pause fra Porsgrunn, Skien eller rett og slett hele Telemark. Det er godt å komme seg vekk derfra for en liten stund..

Denne helgen har hittil vært fin. De to mest trygge personene er på jobb, altså primærene mine. Etter frokost i dag dro jeg mamma, og primærkontakten min, på en kjempe fin strikkebutikk i Lillestrøm. Jeg er nylig ferdig med å strikke en genser jeg har holdt på med siden i sommer, det er kun montering som gjenstår. Jeg klarte selvfølgelig ikke å gå ut av en strikkebutikk tomhendt, så med meg tilbake til avdelinger ble det garn til over 800 kr, og en blid jente som skal strikke skappeljakke med perlestrikk! Det er så koslig å sitte i stua å strikke sammen med andre, de siste dagene har det blitt mye strikking!

Selv om det ikke ble noe permisjon hjem denne helgen, så har vi alikevell fått permisjon noen timer til å dra på besøk til tanten og onkelen til mamma som bare bor en time unna Oslo. Jeg gleder meg til å møte dem, jeg har ikke sett dem på veldig mange år!



Å ta ansvar..


 Noen ganger trenger jeg en påminnelse om hva jeg egentlig ønsker her i livet. Jeg hadde en lang og fin samtale med primærkontakt i ettermiddag. Vi snakket litt om at jeg må prøve å ta litt ansvar selv. Jeg må prøve å ta meg sammen, og ikke ta alle fristelsene med å kaste meg over hver søple kasse etter mat, bare fordi jeg har en intens trang til å kaste opp. Jeg får masse hjelp, men jeg må alikevell prøve å ta litt kontroll og ansvar for mitt eget liv.

Kveldsmaten gikk ikke så greit i kveld, og medisinene ble plutselig en fiende sammen med maten. Slik som dette var en samtale med primær

"Nei, jeg skal ikke ha medisiner i kveld",
"Jo, du MÅ ta medisinene dine Cathrine"
"Nei, jeg vil ikke!"
"Jo, da sonder vi medisinene dine også"
"Dere har ikke lov å gi meg medisiner mot min vilje!"
"Trenger du virkelig å ha tvangsvedtak på alt, vi prøver bare å gjøre det lettere for deg"

 

Det er så sant det. MÅ jeg virkelig ha tvangsvedtak på absolutt alt jeg trenger? Nei, faktisk ikke. Dette er et eksempel på at jeg må ta litt ansvar selv for å hvertfall å ta i mot hjelpen de gir meg. Det er meg og mitt liv, og det må jeg ta ansvar for selv.

 





Skien ungdompsykiatrisk, mitt mareritt.


Den 7. Februar ble jeg innlagt på Ungdompsykiatrisk på mine foreldres vilje fordi jeg var under 16. Jeg syns det var helt forferdelig å tryglet foreldrene mine om å skrive meg ut. I begynnelsen gjorde jeg ikke stort annet enn å ligge på rommet mitt å gråte meg i søvn, gang på gang. Jeg skrev meg ut fra sykehuset dagen før jeg ble 16. Jeg fikk ikke mange dagene hjemme før legen min la meg inn på nytt, men denne gangen på tvang! Målet deres var nå og få meg opp til en normal BMI.

Nå hadde virkelig sykehuset lagt opp til kamp. Nå var det meg og anoreksien mot dem! De første ukene gikk mest ut på at de prøvde å øke kostlisten min. Jeg nektet å spise alt de prøvde å  øke med, de kunne bare glemme at jeg skulle gå opp i vekt. De prøvde mange forskjellig metoder på og få meg til å spise, som foreksempel å nekte meg utgang, nekte meg bevegelse og de nektet meg å ha besøk. Ingen ting nyttet, jeg var fryktelig sta og ville ikke gå med på noen ting. Til slutt var den eneste utveien å bruke sonde, enten frivillig eller på tvang. De første gangene jeg fikk sonde så gikk det fint. Jeg hadde trygge pleiere rundt meg som holdt meg i hånda mens den andre pleieren sprøytet inn maten. Det var lettere for meg å slippe og forholde meg til all maten. 

Det var når de skulle øke sondematen og kostlista at det ble et stort problem. Vekta hadde gått opp en halv kg, og jeg fikk panikk. Nå holder det, nå holder det! Jeg skulle IKKE mer opp i vekt. Jeg dro ut slangen i nesa å prøvde å komme meg vekk. Sykepleierene slo alarm og nå var plutselig 6 store menn rundt meg for å holde meg nede. Jeg sparket, slo, beit og gjorde all mulig for at de ikke skulle få lagt ned sonden igjen. Tilslutt ga de opp å prøve å holde meg fast, så nå kom mitt verste mareritt trillende inn på rommet.. belteseng. jeg klarte ikke kjempe i mot lenger, de løftet meg opp å festet alle beltene rundt håndledd, bein og mage. Det var helt håpløst, de var 4 personer som lå oppå meg samtidig som jeg var spent fast i senga. Jeg svettet, pleierene svettet og det var en beinhard kamp! Jeg klarte ikke kjempe lenger, de var mye sterkere enn jeg. De holdt meg fast å la ned sonden igjen. Det føltes som et overgrep, jeg var hjelpesløs. Disse kampene varte fler ganger daglig i mange måneder..

De tvang i fler tusener av kalorier, men alikevell gikk jeg ikke opp i vekt. Jeg hadde en hemmelig løsning som ingen andre viste om. Jeg hadde nemlig lært meg og kaste opp maten. De prøvde med oppfølging i 1 time etter hver måltid, men jeg gikk likevel ikke opp i vekt, de prøvde 2 timer oppfølging men jeg gikk likevel ikke opp i vekt. Jeg var helt sinnsyk og hadde de mest utrolige triksene til å kvitte meg med maten uten at de så. Nå nektet de meg å ha noe som helst av privat liv. Nå fikk jeg konintuelig oppfølging, også kalt fotfølging. Jeg var helt ute av meg, åssen skal jeg klare å kvitte meg med maten nå? Og skal jeg virkelig være nødt til å ha med meg en pleier inn på do, til og med når jeg må drite ?!? Det var et reint helvette i starten, men ble lettere og lettere etterhvert. 

Jeg hadde en kostliste på rundt 5000 kalorier og vekta raste opp. 3 kg opp på 1 uke. Det var et mareritt, jeg taklet det ikke bra. Jeg fikk ekstremt angst og begynte å løpe og hoppe på rommet mitt. Må forbrenne, må forbrenne, 1 kalori, 2 kalori, 3 kalori, 100 kalorier. De truet med å beltelegge meg på nytt hvis jeg ikke satt stille, de holdt meg fast og tvang meg til å være i ro. Kjemp alt du kan i mot Cathrine! Alle stemmene i holdet var verre og sterkere enn noen gang. Jeg kastet opp all sondematen de ga meg, gang på gang. Var det ikke søplebøtter eller poser og kaste opp i, kastet jeg opp rett på gulvet. Jeg kastet opp, og de sondet meg på nytt, dagene var en kamp. Nå hadde de vunnet, jeg kunne ikke gjøre mer motstand. Vekta raste opp 20 kg, og nå stod stabilisering og utskrivelse for tur.

Jeg ble skrevet ut 8. Mars 2013, normalvektig, men fortsatt like syk.

Drømmer om livet..


Jeg drømmer om et liv fylt av gleder, oppturer, nedturer, opplevelser og masse kjærlighet! 
Jeg vil føle meg viktig for noen. Jeg vil føle meg elsket og jeg vil føle at jeg er verdifull. Jeg trenger ofte å minne meg selv på alt jeg vil gjøre, og at livet er så mye mer enn å være psykisk syk.

Mitt mål med livet er å kunne hjelpe andre. Jeg vil gjøre en god forskjell for noen, kanskje redde et liv? Jeg vet ikke, men det å hjelpe andre gjør meg så glad! Jeg håper at den dagen jeg vil bli frisk meldt så er jeg såpass frisk at jeg vil kunne klare å hjelpe andre i samme situasjon som meg, uten at det påvirker meg negativt.

Jeg klarer endelig å se at livet er en mulighet, som av og til frister mer enn døden.




Strikking for avslappning.


Dagene blir ganske lange her, og det er ikke allverdens å finne på. Etter oppholdet jeg hadde på ungdompsykiatrisk i Skien lærte jeg både å strikke og hekle, og siden den tid så har jeg lagd ekstremt masse luer, gensere, bamser, sokker og annet diverse strikket og heklede ting. Det er veldig beroligende og ha noe å holde på med i hendene for å klare å slappe litt av mellom måltidene. De siste to kveldene jeg strikket to luer. En marius lue, og en selbulue.


Nå holder jeg på med en baggy mariuslue. Noen som vil se når jeg er ferdig?


En kamp som skal kjempes.


Jeg ble innlagt på RASP (regional avdeling for spiseforstyrrelser) for litt over en uke siden. Det er utrolig mange fantastiske og ikke minst trygge mennesker som jobber her. Maten kommer ned i magen, bare ikke via munnen og ikke heelt frivillig.. Det er en kamp fire ganger om dagen til hvert eneste måltid, men forskjellen med denne innleggelsen og forrige innleggelse er at nå er det ikke kamp mellom meg og personalet, nå er det en kamp mellom meg og anoreksien. Jeg kjemper hvert eneste minutt, anoreksien har overtaket men jeg prøver å kjempe i mot den, og ikke med den.

 

2010 til 2012.


 Jeg fikk diagnosen Anoreksia Nervosa og ble skrevet ut av barneavdelingen med primissene, følge kostliste, vektoppgang og poliklinisk behandling. Det skulle vise seg at dette ikke var så lett. Jeg fulgte kostlisten, men lurte mamma og pappa trill rundt, eller egentlig lurte jeg jo bare meg selv. Jeg gjemte mat over alt, jeg blandet melka ut med vann og stakk nåler for å tømme ut næringsdrikkene. Jeg fikk besøk av ambulant team for spiseforstyrrelsen en gang i uka, men ikke søren om jeg ville ha noe kontakt med de! De prøvde å tvinge meg opp i vekt med gigantiske kostlister, de prøvde å ta over all kontrollen jeg hadde over maten og de ville gi meg minst mulig bevegelse. Jeg nektet å ha noe som helst å gjøre med de, hvis de kom på besøk fikk de prate med mamma og pappa, ikke meg. Vekta mi var stabil lav ganske lenge og alt begynte å roe seg. Jeg gikk ikke lenger på skole, det hadde jeg ikke energi til. Ambulantteam ga til slutt opp å sendte meg heller videre til samtaler på familieklinikken på skien sykehus. Der gikk jeg til samtale hos en søt liten dame som vi kan kalle psykolog R. Vi snakket og jeg bablet i vei om hvor fæl jeg følte meg og prøvde å åpne meg over hvorfor alt var blitt som det var blitt og hvorfor denne kontrollen over mat og vekt var blitt så viktig for meg. Jeg fikk ikke særlig mye ut av disse samtalene så jeg sluttet etter et år i behandling.

Det var blitt sommeren 2010 og jeg skulle egentlig begynt i 10. klasse, mitt siste år på ungdomskolen. Jeg var fortsatt veldig syk og hadde null energi til å komme meg på skolen. Jeg hadde ingen kontakt med venner og følte meg helt alene. Jeg hadde gitt opp skolen så for og få tiden til å gå ville jeg prøve å jobbe litt. Jeg søkte jobb på Telemarksvingen i bamble og fikk høre at de trengte meg og ville ringe meg så fort det var en vakt ledig. Plutselig en dag ringte det fra Telemarksvingen og da fikk jeg beskjed om å komme på jobb slik at jeg kunne bli opplært. Dette var starten på det som jeg tror holdt meg i live gjennom hele 2010 og 2011. Jeg jobbet flere ganger i uka og til tross for at jeg fortsatt var veldig syk så trivdes jeg ekstremt godt, til og med sosialt. Jobben ga meg en følelse av at jeg var nyttig. På jobben trengte de meg, og jeg fikk muligheten til å hjelpe andre. Den perioden hvor jeg jobbet mye gikk jeg opp 7 kg. Jeg var fortsatt svært undervektig, men var i bedre fysisk form enn på lenge.




Vi er nå kommet til Januar 2011. Jeg, mamma og pappa fikk forespørsel om å være med på flerfamilieterapi i Tønsberg. Flerfamilieterapi går ut på at fler familier i lik situasjon møtes og deler tanker, følelser og erfaringer. De dagene hvor vi var på denne behandlingen møtte vi fler nye spesialister innenfor spiseforstyrrelser. De som skulle være behandlere for dette opplegget ble veldig bekymret for meg, fordi jeg var fortsatt ganske undervektig, hadde ekstremt mye tvang rundt måltidene og var rett og slett fortsatt veldig syk. Jeg fikk ikke noe særlig hjelp av familieklinikken i Skien på dette tidspunktet fordi dem ikke fikk til noe fremgang med meg og fordi de egentlig ikke var helt inneforstått med hvor syk jeg egentlig var. Jeg var kun på flerfamilieterapien i 3 dager før behandlerene i Tønsberg tok kontakt med Skien for å gi de informasjon om hvordan det egentlig stod til med meg og at de anbefalte på det sterkeste å legge meg inn på sykehuset for å få mer hjelp. Det gikk kun 2 dager før jeg ble innlagt på Skien ungdompsykiatrisk. Der var jeg tvangsinnlagt et helt år. Det verste året i hele mitt liv, men samtidig var jeg så heldig å fikk møte fler fantastiske personer som ga meg så utrolig mye.

Fortsettelsen kommer senere..

 



 

Innskrivningsmøte på Rasp (regional avdeling for spiseforstyrrelser)


I dag har jeg vært på mitt 2. møte på Rasp (regional avdeling for spiseforstyrrelser). Avdelingen ligger på oslo universitetssykehus så vi må kjøre godt over 2 timer for å komme dit. På dette møtet planlagte vi litt hva vi skal jobbe mest med inne på avdelingen og vi fikk utdelt den informasjonen vi trengte om Rasp. Det ble også satt av en innskrivelse dato som ble allerede til mandag(!!). 

Jeg vet ikke helt hva jeg tenker om innleggelsen. Legen min har lagt meg inn på tvang, fordi anoreksien i meg er for sterk til at jeg kan klare å ta de riktige valgene. Jeg tror det er nå jeg vil få mest bruk for de medisinene jeg går på i dag, som gjør at jeg blir veldig likegyldig, ikke veldig glad og ikke veldig trist. Jeg syns det er godt fordi jeg føler meg faktisk helt likegyldig til oppholdet på Rasp også. Jeg gruer meg ikke, jeg gleder meg ikke. Jeg vet at det vil bli grusomt i starten, og kanskje jeg faller tilbake dit jeg var når jeg var innlagt på Skien sykehus. Men en ting er sikkert denne gang, de slipper meg ikke ut denne gang før hodet mitt også er med og at ikke bare kroppen og vekta er der den skal være.

Det er mye nytt og godt som venter meg når jeg er klar til å bli skrevet ut fra Rasp. Blandt annet holder de på med å ordne slik at jeg kan få en egen leilighet å bli gradvis mer og mer selvstendig. Jeg er jo trossalt snart 18 år. Jeg tror ikke det er noen på min alder som er nødt til ha en voksen person rundt seg hele tiden for å klare å ikke dy til destruktive handlinger.

Jeg har masse gode mennesker rundt meg som bare står i kø for å hjelpe meg. Jeg trenger bare litt mer tid på å gjøre meg klar til å ta i mot all hjelpen.. men helst før det er for sent. Når jeg blir 18 så kan ikke voksne tvinge på meg mer hjelp.. da er jeg selvstendig å må klare og ta i mot hjelpen selv.

Veien inn i Anoreksiens klør..


Siden det er blitt så populært å skrive sin egen historie om noe vondt man har opplevd i livet så tenkte jeg at nå er det min tur.. nå skal jeg fortelle min historie på vei inn i anoreksiens klør..
Det startet på barneskolen, jeg hadde en stor jentegjeng rundt meg. Vi var fiender og bestevenner om hverandre gjennom hele barneskolen. Jeg hadde som mange normale barn litt ekstra valpefett på kroppen. Jeg var ikke feit, bare litt lubben. Hver gang jeg og denne jentegjengen kranglet fikk jeg alltid høre hvor stygg jeg var og ikke minst hvor feit jeg var. Guttene i klassen komenterte også det så kalte "valpefettet" mitt. Jeg begynte etterhvert å ta disse komentarene inntil meg. Jeg tenkte ofte på hvor perfekt livet mitt ville bli bare jeg var tynn, slik som de andre jentene. Jeg har alltid vært veldig matglad så jeg fant mye trøst i maten. Mat ga meg glede. Jeg gikk inn i mitt siste år på barneskolen, det var blitt vinter og jeg gikk inn i en dyp vinterdepresjon. Jeg følte at absolutt hele meg var en feil. Jeg var stygg, jeg hadde en teit personlighet, jeg hadde stygt ansikt og ikke minst så var blitt altfor feit. Jeg gråt hver eneste kveld uten å vite hvorfor. Jeg isolerte meg mer og mer og mistet mange venner. Jeg gikk med et håp om at jeg skulle legge barneskolen bak meg og starte på nytt på ungdomskolen. Nye klasser, nye elever, nye lærere og ny skole!

Når ungdomskolen startet var jeg mer deprimert en noen gang. Der og da viste jeg ikke at det var deprisjon jeg slet med men det ser jeg nå i ettertid. De fleste vennene mine på skolen fant sin plass i vennegjengen, men ikke jeg. Jeg følte at jeg ikke var bra nok for noen. Jeg overbeviste meg selv om at de fleste hadde det bedre uten meg og at de egentlig ikke ville være i sammen med meg i det hele tatt. I friminuttene begynte jeg å gå lange turer, bare for å komme meg vekk fra skolen og alle folkene. Jeg ble mer og mer alene og trengte noe nytt å fordrive tiden med. Det er da jeg ble helt besatt av å skulle være best i alt. Jeg jobbet ekstremt mye med skolefagene samtidig som jeg var ute på løpeturer hver eneste dag. Jeg dro ofte på løpeturer samtidig som jeg pugget til naturfag prøve å hadde et notat ark i lomma som jeg måtte stoppe å pugge på når jeg ble veldig sliten. Karakterene ble aldri bra nok, om jeg fikk en 5er så var jeg skuffet over at jeg ikke fikk er 6er og fikk jeg en 6er følte jeg at det ikke var fortjent, at det heller var en missforståelse. Løpeturene ble bare lengre og lengre. Jeg ble sterkere, sprekere og gladere. For en gangs skyld følte jeg mestring. Dette var noe jeg klarte, jeg løp hver eneste dag og jeg hadde topp karakterer på skolen.

Vi er kommet til sommerferien før 9ende klasse. Jeg hadde trent mye og vært opptatt av mat hele sommerferien. Jeg hadde ikke lenger tid til venner, nå var skole, trening og mat alt jeg klarte å tenke på. Jeg husker første skoledag i 9ende klasse. Både elevene og lærerene på skolen komenterte hvor slank jeg hadde blitt og hvor godt jeg så ut. Jeg hadde gått gått ned 7kg, men var fortsatt normalvektig. Det å gå ned i vekt ble etterhvert en rus. Det føltes så utrolig bra! Dagsinntaket mitt ble bare mindre og mindre. Cathrine trengte ikke lenger mat, kalorier var blitt min fiende.. En måned etter skole start hadde jeg gått ned ytterligere 6 kg. Mamma og pappa samt lærerene på skolen var blitt veldig bekymra for meg. Jeg var blitt så tynn og spiste aldri lenger. Til slutt tok mamma meg med til fastlegen min og dit gikk jeg ukentlig veldig lenge. Jeg fortsatte og gå mer ned i vekt og nå begynte kroppen å gi signaler om at den ikke hadde det bra. Jeg hadde en innvendig frost i meg og var iskald hele tiden. Hendene mine var rødlilla og jeg mistet mye hår. Jeg skjønte ikke hvorfor alle var så bekymret, jeg var jo ikke tynn, ser de ikke at jeg fortsatt er feit?

Det var nå nærmet seg jul og jeg var falt ned på bmiskalaen ekstremt lavvektig. Jeg klarte ikke selv se at jeg var tynn, jeg følte meg feitfeitfeit. Maten gikk i alle mulig skuffer, veikanter og søplesekker. Ingen skulle få lure kalorier i meg! Jeg var også blitt så syk at jeg ikke lenger klarte å trene. Jeg var helt utslitt og kroppen min hadde det vondt. Jeg kom ingen vei med samtalene jeg hadde med fastlegen så til slutt var den eneste løsningen for at jeg skulle overleve å legge meg inn på barneavdelingen. Der fikk jeg utdelt kostliste og kom i kontakt med ambulant team for spiseforstyrrelser. Jeg var på barneavdelingen i 2 uker før jeg tryglet legen om å skrive meg ut, hvis jeg lovet å spise det som stod på kostlisten. Han trodde meg og jeg ble skrevet ut. Dette er bare starten på et tre års helvette..

Gladdag








Jeg har verdens beste hund, uten tvil ♥

Hjemmelagde stearinlys





Disse lysene lagde jeg å mamma for en stund tilbake! 
For dere som lurer på hvordan vi gjorde det så kan jeg forklare med at vi kjøpte inn vanlige lys på nille. Så tok vi fine engleservietter og klipte dem ut slik vi ville ha dem, derretter rev vi av de andre lagene på servietten slik at vi kun hadde det tynneste igjen. For å feste serviettutklippet på lyset brukte vi et strykejern på veldig lav varme som vi strøk forsiktig over fram til servietten hadde smeltet sammen med lyset. Til slutt fant vi fram til forskjellige ting vi kunne pynte lyset med som bånd, stjerner og hjerter.

Hva syns du? 

 

 

Farvell.. for denne gang


Jeg er for svak, jeg har tapt. Jeg klarte ikke kjempe i mot anoreksien. I morgen blir jeg utskrevet fra Capio, og det med tunge skritt. Det ble rett å slett for vanskelig for meg å fullføre måltidene som var her, tankespinnet tok helt over og til slutt ble jeg enig med behandler at vi gir opp for denne gangen så har jeg heller muligheten til å søke meg inn igjen når jeg er blitt litt  friskere i hodet. 

Hva som venter meg når jeg kommer hjem til Porsgrunn aner jeg ikke, men jeg har fått streng beskjed om at jeg ikke får lov til å være hjemme, uansett om det er det jeg helst vil. 

Unnskyld mamma, unnskyld pappa, unnskyld storebror, unnskyld familie og venner og alle som trodde jeg var sterk nok til dette..

En liten sjanse


Jeg hadde pakket sakene mine for sikkerhetsskyld når jeg dro hjemme fra klokka 7 i dag. Mamma og pappa har prøvd å overtale meg til å bli på Capio helt siden torsdag men jeg klarer fortsatt ikke bestemme meg for om jeg skal bli eller ikke. Alt inni meg skriker at jeg ikke skal velge Capio. Når jeg ankom Capio anoreksi senter så var det rett inn i samtale for å planlegge veien videre. Overtalelse på overtalelse skulle til for at jeg sa GREIT, jeg skal prøve å holde ut fram til mandag, så skulle vi heller ta en evaluering da. Jeg var selvfølgelig så heldig at jeg kom rett til lunsj som var MED dessert, snakk om uflaks for meg. 
Uansett, hvis jeg holder ut så blir jeg her fram til mandag. Ønsk meg lykke til, det trenger jeg! 




Hjemmesnekra fuglekasser








For noen uker siden kikket jeg på God morgen norge hvor de hadde besøk av noen som lagde fuglekasser. Jeg syns det så skikkelig morsomt ut så jeg dro med meg pappa til et sted hvor de selger materialer, og ut derfra kom vi med planker å utstyr til å lage fuglekasser. Det er kjempe enkelt og morsomt! Jeg fulgte >Denne< oppskriften. Prøv det ut du også!

 

Valg eller ikke valg


Jeg er lei, jeg er dødslei. Det gikk verre enn forventet i Fredrikstad på Capio. Jeg var der i 3 lange dager før jeg fikk beskjed om å dra hjem på "tenkepause" fram til pinsa og helligdager var over, så skulle jeg heller komme tirsdag 20.mai og finne ut av om jeg skal prøve engang til på capio eller om vi må finne på noe annet. Jeg har vært hjemme nå siden torsdagskveld og absolutt alt inni meg skriker at jeg ikke kan dra tilbake på Capio. Det var større utfordringer der enn hva jeg klarer å takle. Jeg er svakere enn hva andre tror jeg er. Jeg vil ikke true i meg mat jeg aldri har likt, jeg vil ikke ha smør på brødskivene mine, jeg vil ikke ha desserter, jeg vil ikke sitte rolig hele dagen, jeg vil ikke gjøre ingenting, jeg vil ikke gråte hele tiden og jeg vil ikke kjenne den boblende uroen i kroppen. Jeg vil ikke være på Capio! 

Jeg var tvangsinnlagt i skien et helt år, jeg vil ikke tilbake dit. Samtidig som det var deilig å slippe å ta valgene mine selv. Valgte jeg å ikke spise, så tvangsforet de meg. Valgte jeg å spy, så tvangsforet de meg igjen, og valgte jeg å løpe rundt så holdt de meg fast. Jeg hadde rett å slett INGEN valg jeg trengte å ta for jo mer jeg stridtet i mot jo mere kalorier fikk den stakkarslige kroppen min. Nå derimot, må jeg velge å spise, jeg velge hva jeg skal spise, jeg velge aktivitet, jeg velge oppkast eller ikke. Tvang er mitt største mareritt, ikke missforstå, men det var bare så mye lettere når jeg ikke hadde noe valg.

Et stort valg skal taes i morgen, og jeg tror det vil skuffe så alt for mange..




Heklet lyslykter


I det siste har jeg hatt skikkelig dilla på å hekle lyslykter! Det er kjempe enkelt, går kjempe fort og blir veldig fint! Her er en liten snik titt på noen av de jeg har laget hittil. 













Hva syns du? Det er bare og hyle ut hvis du vil ha oppskrift. 

En ny start, i ny behandling.


Hei! For nummer tusende gang skal jeg prøve å starte å blogge igjen. Jeg har hatt fler forskjellige blogger men på grunn av lite motivasjon har jeg sluttet, mens nå er jeg klar for å begynne igjen! Jeg er en jente på 17 år som har anoreksi. Jeg har akkurat kommet i behandling på Capio anoreksi senter i fredrikstad, så her kan dere lese om min forhåpentligvise vei til et bedre liv. På fritiden min så driver jeg mye med håndarbeid, jobb, skole og musikk. Jeg er over gjennomsnittet glad i håndarbeid som strikking og hekling så her vil dere få se en del bilder av hva jeg holder på med. Hvis det fortsatt er noe du lurer på så er det bare å skrive i komentarfeltet så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan. 






Les mer i arkivet » August 2014 » April 2014 » Januar 2014
hits